Det blir snakka så mykje om her og no. Eg vil slå eit slag for draumane. Ikkje som flukt, men for å sitera det gamle diktet, henga ei stjerne over vogna si. Noko å strekkja seg mot, noko å ha som rettesnor. Her og no er det vi opplever, erfarer, og kan vera tilstades i, men i blant kan det vera ganske så traurigt det som er, ganske så stilleståande og ganske så krevjande. Så ikkje kims av draumar, eller håpet om det som ventar. Og som mi dotter så klokt sa til meg sist vi møttest, ver varsam med kva du ønskjer deg, mamma, det kan henda du får det.

Skal vi gå framover, så må vi sjå noko der framom å gå mot. Skal vi erfara nye sider av livet, må vi søka dei. Skal vi veksa som menneske, er det klokt å kjenna sine ønskje og behov. Det er draumane som ofte baner veg framover. Det er draumane som ofte er drivkrafta til å gå vidare. Det er gjennom draumane vi kan finna at noko kan venta der framom, noko vakkert, noko nytt, noko verd å søka.

Di meir konkrete draumane er, di betre vegvisar har vi på kor vi skal gå vidare. Di meir vi kjenner draumane våre, di meir kan vi søka å nå dei. Ver varsam med kva du ønskjer deg… Ønsk ikkje om for lite, la ikkje vera å ønskja fordi det verkar urealistisk at dine draumar kan bli noko av. Ønsk stort, drøym stort. Og nyt vegen, i det her og no som er første steget dit vi vil.