Eg veit eg er av dei heldige. Eg elskar jobben min. Aldri er pulsen så sterk og varm som når eg sit der og skriv. For meg er dette lykke. Men som all lykke har også denne sine smertespunkt. Som når orda berører det skjøraste, naknaste. Det kjennes. Men så er det fryden dei andre stundene, når noko opnar seg, når det er som om no, no… Om det i etterkant kjem blåmandag, så er dette min beste rus. (kanskje også min einaste :-)

Andre kan synast eg lever livet mitt på verandaen eller på kafear. Det er friminutta mine det. Det er pustepausane. For det meste skriv eg, langt over arbeidstilsynet si øvre grense for arbeidstimar for veka. Eg rett og slett greier ikkje stogga. Eg må berre skriva litt til, og litt til, og litt til. Så er det også blitt atten bøker dei siste fire åra.

Når andre snakkar om at dei gler seg til å bli pensjonistar, så kjenner eg jubelen over at det ikkje finnes øvre aldergrense i min jobb. Det eg fryktar er at orda skal bli borte, at kjelda skal turka ut. Men det er her og no eg lever, og enno fløymer det. Så eg skriv trøstig vidare, takksam og audmjuk. Ja, eg elskar jobben min.