Må ein alltid vera snill? Det er jo det beste, med snille menneske. Men i eit kvart menneske er det vel litt av kvart. Kva om berre det snille får plass? Kor blir det då av det andre? Ligg det der innunder og sydar til det smyg seg fram som gift? Ligg det der og pressar på til det sprengjer seg fram til kva som helst? Kor blir det av styggeskapen som aldri slepp fram? Blir han ikledd ei kvit kappe? Blir han det skjulte ansiktet bak maska? Der det ikkje er vondt, der er det heller ikkje godt, sa bestemor om vi som barn fekk sinnabyer og trampa i bakken.

Eg tenkjer i blant på det bestemor sa når eg møter altfor snille menneske. Kva skjuler dei? Kanskje fins det mellom oss nokre genuint snille menneske, men dei fleste av oss har vel eit breidare og meir mangslunge indre landskap. Eg blir trygg på menneske som erkjenner og viser bredda av kven dei er. Menneske som vågar bli arge, menneske som engasjerer seg med fynd og kraft. Dei som tør vera sunt sinte, som tør vedstå seg skadefryd når dei har grunn til det, dei som kan brumma og overreagera, men som stiller opp og bryr seg og er til å stola på.

Visste er det ei gåve med snille menneske, med rause, varme og gode menneske. Og mange av dei veit litt om både godt og vondt, og tåler det alt fordi dei kjenner det att i sitt eige liv.