Dei late dagane er undervurderte. Det kan verka som om alle skal noko, heile tida. Til og med ferie er travelt. Ein skal nå over mest mogeleg, oppleva mest mogeleg, sjå mest mogeleg. Eg hadde ein kjæraste ein gong som alltid skulle vidare, vidare. Vi kunne knapt stoppa for eit kjapt måltid, det var alltid noko som skulle nåast, fort.

Kor glad eg er i dei late dagane. Det å berre ha tid til å glo. Det å kunne følgja sakte med blikket Marihøna som kravlar seg oppover armen min. Det å kunne ta seg tid til å nyta synet av dei to smårollingane som har funne ein vannpytt og lykkeleg har hoppa oppi, og står der og frydelfult trampar. Det å kunna løfta andletet mot sola når ho er der og la seg klappa. Det å duppa føtene i vatnet utan straks å måtta stupa uti, berre stå der og kjenna dei kjølege småbølgjene stryka over fotbladet. Og å kunna stå og kjenna på sorga over den døde fuglen eg finn på verandaen min.

I sommar ser eg ingen pyramidar og ruinar, eg ser ingen vinmarker, eg klatrar ikkje over sju fjell eller pressar ein motor, det seg vera båt eller bil, framover framover. Eg lever det sakte livet og plukkar dei små nære gledene. Og eg kjenner på den stille lykka over å ha tid til å nyta.