Så har eg igjen starta dagen med å sitja på verandaen min og sett mot fjorden. Snakka litt med han, sagt god morgon. Kjent i heile meg at her er eg heime. Her bur eg, her er hjarta mitt fest, her er røttene mine, Denne bygda, denne fjorden, her høyrer eg til. Det er noko med røtter. Det er blitt sterkare og sterkare i meg. Det er denne bygda eg vaks opp i. Det er her stiene er, dei som var skulevegen min, det er husa her som romma menneska som var ramma rundt livet mitt. Eg undrast om eg hadde kjent det like sterkt om eg ikkje også har budd borte herifrå.

Eg budde i innlandet mange år, både på Toten og i Sverige. Der var vatn å sjå på, det var landskap å bli glad i, det var menneske å oppleva seg nær. Det var år som var viktige for meg. År eg vaks på. År som gav meg fridom. For i ei bygd der alle kjenner alle, nesten, så er det visse reglar og grenser ein passar på. Der ute, der det ikkje var mange som helste på butikken og ingen kjente slekta eller historien din, der var du berre det du var utan vedheng. Desse åra var gode til å finna ut kven eg er, kva som er mitt, og korleis eg ønskjer livet mitt skal vera. Eg erobra vel meg sjølv der, i tillegg til fridommen, den indre. Men så drog eg heim.

No er eg heime. Og det kjenner eg i heile meg. Her vil eg bli. Heretter vil reiser bort bli reiser. Fjorden eg som jente søkte når eg var lei meg, når eg hadde kjærleiksorg eller trong tenkja, no er han min, like utfor glaset. På verandaen min kjenner eg sjølukta og kan pusta. Her er menneske eg kjenner meg knytt til, om vi ikkje snakkast så ofte. Det er mi bygd, mitt folk, min fjord. Og fridommen eg erobra meg der ute, den har eg tatt med. Det betyr ikkje lenger så mykje kva folk synes og seier, det som betyr noko er å vera heime som den ein er. Eg er glad for tida borte, den har gjort at eg kunne koma heim.