Det er tid for å tenkja på sommarkroppen, står det både her og der å lesa. Eg fekk ei annonse dumpande inn til meg der det sto “det er enno ikkje for seint å skaffa seg sommerkroppen”, og så tilbod om noko som skulle få kiloer til raskt å brenna bort. Å nei, det skal nok meir til enn nokre pillar for at eg kan skilta med sommarkropp som får menn til å snu seg etter meg på stranda, for det er vel det som er målet? Det er så enkelt at den tida er forbi for meg om eg hadde tatt av både ti og tjue kilo. Eg har ein levd kropp, eg har ein kropp som uansett kilo ber preg av livets tann. Eg har ein godt brukt heilårskropp. Men han fungerer!

Ja visst kunne eg ha godt av å ta av både ti og tjue kilo, men då for helsa si skuld, ikkje for sommarbikinien. Eg synes rett og slett vi skal få lov til å komma til sommaren som til vinteren med den kroppen vi har. Med dei kiloane for mykje eller for lite som er våre, med dei skavankane vi har, og vera gode nok. Men hysteriet med kropp har nådd langt inn i så mange av oss. Til og med tilårskomne og godt levde damer kan komma til å seia at uff då, når det passerer ei på badestranda, for stor eller for mager. Bryst skal løftast opp med puter, magar skal haldast inne med tvangstrøyer. Det skal trimmast og trenast og etast gras som om vi var kuer. Det har nådd så langt inn i oss at vi tenkjer stakkars når nokon har for mange valkar som dansar rundt på kroppen. Som om det diskvalifiserer oss som kvinner å ha noko meir å bera rundt på. Og den største av alle skammer, det er å vera glad i mat!

Eg er glad i mat. Eg er glad i kroppen min også. Eg nektar å godta at eg skal måtta ha på meg store telt gjennom sommaren for å skjula at eg ikkje er ung og smekker eller i alle fall tilnærma lenger. Eg vil la den kroppen eg har få nyta D-vitaminer, eg vil svulma akkurat så stor og så levande og så livsglad og matglad eg er , utan at nokon skal få hindra meg i det. Min sommarkropp er som vinterkroppen, stor og deilig! Punktum.