Archive for January, 2015

det som er inn…

Det er ikkje inn med det vakre. Vi skal ikkje tillata oss å nyta ein soloppgang, eit barn som ler, blomster som blømer, eller ein unghjort i sprang. Skal vi visa at vi er med og ïnnanfor, må vi velja blod og skrik og skarpe sår, flerra kroppar, forkrøpla landskap og det må gjera vondt.

Så er eg eg ei enkel sjel, eg som ønskjer det vakre. Eg som vil ha glade fargar på veggane mine, eg som vil stå og sjå på stjernehimmelen og nyta at enno kan vi drøyma gode draumar. Eg som vil lesa bøker som rører ved hjarta mitt så det blir varmt og ømt, eg som vil ha musikk som smyg seg mjukt om hjarterøtene.

Visst kan eg høyra musikk som riv og brenn, i blant trengs det, visst kan eg lesa så det gjer vondt, og eg kan sjå på kunstverk som raspar i frykten min. Men er det vakre mindre verd? Skulle det vera mindre høgverdig og viktig? Vi treng eit rop å leggja ropet vårt i, men vi treng også lindring. Å kunna kjenna at det enno fins noko vakkert og godt i verda, at det enno kan skje gode ting. Det vakre er kvilesteinar på livsvegen.

Eg bryr meg ikkje om kva som er inn. Eg bryr meg ikkje om å vera inn. Eg vil løfta fram det vakre. La det for trendsetjarane vera enkelt, la det for dei som vil vera kyndige opplevast lettvint, livet er krevjande nok til at eg vil tillata meg å nyta det som gjer meg glad. Så enkel er eg.

Dette er et brev til alle dere med gretne grå gubber som dere har slitt med et halvt liv. Gubber som dere aldri har nådd helt fram til, gubber som ergrer livet av dere med både raping og promping og med det at de aldri forstår bæret av det dere prøver å formidle. Dere som møtte en gutt dere bandt dere til da dere var unge og før dere visste verken hvem dere selv var, eller hva dere trengte av en mann. Nå sitter dere der med dette eksemplaret og lurer på hva dere egentlig tenkte på, og kan kjenne dere drittleie av hele greia. Jeg vil be dere tenke dere godt om før dere kaster han ut, eller gjør livet ulevelig for dere begge. Mange av disse gretne grå gubbene har kanskje verdier som er blitt glemt i all irritasjonen. Det kommer en dag da dere blir eldre. Det kommer en dag da dere blir besteforeldre sammen.

Visst fins det mange nye spennende menn der ute, om de ganske sikkert blir like grå og vanlige etter en stund, men som kan piffe opp livet i alle fall for en stund. Kanskje lenge. Og av og til er det på sin plass med et skifte, men den søte kløe må veies opp med noe de fleste ikke tenker på før de er der. En ny mann blir aldri far til dine barn. En ny mann vil sjelden ha det ekstra hjerterommet og rausheten overfor dine barns sidespor og tulleideer. Og den dagen barnebarna kommer, ingen annen blir på samme måte bestefar sammen med deg enn han du ble besvangra av, om du ikke har vunnet på lotto. Og ingen kjenner historien din, når sykdom, familietragedier og motstand kommer, som han som har fulgt deg fra du var ung.

Ja, det fins mange håpløse menn, slik vi må innrømme at mange av oss er håpløse kvinner. Men ikke vær for snar med å slippe det du har, viss det er noenlunde levende med. Hiv ut den som misbruker, mishandler, bryter deg ned, men en vanlig gretten grå gubbe kan være gull verd og ha ubetalelige verdier når det gjelder. Så i stedet for å ergre seg og irritere seg, kan en kanskje lete fram sårbarheten i den andre, huske hva en falt for, lete om det kanskje fins noe en har glemt der. Og så gjøre seg selv til en litt mer spennende kvinne, innenfor husets vegger. En venn av meg som nå har sin tredje ektemake sukka en dag og sa, jeg kunne like gjerne blitt hos den første.

Et tankekors.